Etter tre måneder på krykker begynner jeg å føle at jeg er i et langvarig forhold. Til krykkene, altså. Bruddet i leggen er av den kompliserte arten, og det viser seg nå at jeg må opereres igjen. Jeg kan altså ikke dumpe krykkene ennå, og har i stedet laget en liste over positive og negative sider ved dette ufrivillige, men midlertidige, forholdet jeg befinner meg i.
Krykkehat:
*Folk blir helt tydelig irritert når man beveger seg langsomt og tar plass, det er som om de tar det som en personlig fornærmelse. Jeg er ikke døv eller blind, jeg hører sukkene i rulletrappen og jeg ser himlingen med øynene i trange butikker. (Kudos til de to som har reist seg for meg på trikken de siste tre månedene!)
*Det å bare kunne gå på en konsert, stikke innom en bar full av folk eller takke ja til festinvitasjoner er ikke lenger en selvfølge.
*Jeg kan ikke bruke handlekurv eller handlevogn, så det å shoppe matvarer er et lite mareritt (less is more!).
*Begynner å bli drit lei den stygge ryggsekken som har blitt min faste følgesvenn, men hvordan skulle jeg ellers fått med meg ting fra A til B?
*Først og fremst savner jeg intenst å gå, løpe, sitte på huk, hinke, klatre, det å kunne slenge meg på gresset i en park, turer i skogen, sykle, yoga, høye hæler. Savner til og med evnen til å kunne jogge, selv om jeg hater det. Jeg savner et uanstrengt sosialt liv, og jeg savner jobben og kollegene mine.
Krykkelove:
*Jeg har lært meg mer om tålmodighet de siste tre månedene enn jeg har i løpet av resten av livet.
*Intensiv boklesing er ikke lenger forbeholdt ferier og hendelsesfattige helger, bunken med leste bøker er i ferd med å nå taket.
*Små gleder blir store. Plutselig er det de bittesmå tingene som sørger for å strø glitter over hverdagen: økologisk peanøttsmør, dansk ripsgelè, eple- og mangojuice, en god balsam, bokkupp på den lokale bruktbutikken.
*Tid til refleksjon.
*Sette 100% pris på venner og et sosialt liv.
*Det å kunne bruke tid på emner som ikke er jobbrelaterte. Som for eksempel å lese matoppskrifter i time etter time.
*Først og fremst kanskje det å prelle av seg lag på lag med kynisme. Tidlig i krykkeforholdet var det en fyr som tilbød seg å bære tingene mine ned trappen på Platekompaniet. I rent sjokk og med store porsjoner vantro takket jeg bryskt nei. Det hadde jeg ikke gjort i dag.
Innlegg
