Så lenge skuta kan gå

Jeg lar meg fascinere og inspirere av DJ Derek. Han er 67 år, og har en fortid som regnskapsfører for sjokoladefabrikken Cadbury. Men det er musikk som er den store lidenskapen for Derek, og da først og fremst reggae, ska, dancehall og soul. 

Etter mange år som DJ i den svarte bydelen St. Pauls i Bristol, gjør Derek nå spillejobber rundt omkring i hele UK. Han har spilt på festivaler som Glastonbury og The Big Chill, og for tre år siden kom samlealbumet "DJ Derek Presents Sweet Memory Sounds". Sjekk ut denne herlige dokumentaren om Derek:

DJ Derek pt. 1 from Grand Finale on Vimeo.

DJ Derek pt. 2 from Grand Finale on Vimeo.

Hot Stuff

Jeg har aldri vært i Edinburgh, men nå har den skotske byen rykket enda lenger opp på listen over byer jeg har lyst til å besøke. Under mottoet Borte Best er jeg nemlig en sucker for fete hoteller, og nå har det italienske motehuset Missoni åpnet hotell i Edinburgh. Det ser fullstendig rått ut! Det må nok bli minimum to netter, sånn at jeg kan bruke en hel dag på hotellrommet i en av de fantastiske badekåpene som følger med.

Den franske designeren Jean-Charles de Castelbajac har skapt den ultimate solbrillen for Legoister. Brillestengene kan bygges på og bygges ut med det man måtte ønske av Legobrikker og -figurer. Solbrillene kommer i tre farger, og koster 110 euro. 

Beth Ditto, moteikon og vokalist i Gossip, debuterer snart med sin første kleskolleksjon for Evans. Og når plaggene blir lagt ut for salg, er det liten tvil om at jeg kommer til å gjøre mitt aller beste for å slå kloa i det dominomønstrede sjalet. Vil ha!

Move Your Ass! Please?

Etter fire måneder på krykker er det bare å fastslå at antall ganger folk har reist seg for meg på buss, trikk eller bane matcher antall måneder: fire. Jeg innså fort at folk enten later som om de ikke ser meg, eller så stirrer de, fortsatt sittende, på meg. Som om de lurer på hva som kommer til å skje dersom trikken, bussen eller banen bråstopper.

Og jeg er selvfølgelig ikke alene. Matt Muro, en 37 år gammel New Yorker, har gått med krykker siden desember i fjor. I februar var han blitt så lei av folk som ikke reiste seg på T-banen at han opprettet billedbloggen med det velklingende navnet "People Who Sit In The Disability Seats When I'm Standing On My Crutches". Tittelen sier alt. Morsom blogg med mange sterke meninger i kommentarfeltet. Mulig noen føler seg truffet?

Under kniven

Skalpeller er til for å brukes, og om noen lange/korte dager skal beinet mitt sprettes opp, for så å syes igjen. Denslags kan selvsagt ikke utføres uten musikk, og nå begynner "Kirurgi - The Mixtape" å ta form. Innspill er, forøvrig, å regne som blodoverføring. Feel fucking free.


Hva er nummeret til fastlegen?



Anything but a Hummer:



Arr? Det er det indre som teller:



Don't send me flowers, send me a song:



Fashionably pale:



Jeg gråter ikke, jeg har fått noe i øyet:



Ring meg neste uke:



Overgangsfase:



Paracet:



Og summen er, som alltid, konstant: It's better to burn out than to fade away.

Jeg blir helt matt

Vekk med negler så blanke at du kan bruke dem som sladrespeil, nå skal neglelakken være matt! Og det beste for oss som en tendens til å slacke: ingen under- eller overlakk. To matte strøk and you're good to go. Knock Out Cosmetics har sikret seg Yeah Yeah Yeahs-vokalist Karen O som frontfigur for Flatte, som de har kalt den latterlig lekre kolleksjonen.


Zoya satser også på matte negler, og lanserer MatteVelvet som en del av høstkolleksjonen. MatteVelvet kommer i tre farger.


I juli kommer det matte alternativet fra OPI i seks forskjellige farger.

Kort ved ørene, takk!

Jeg kaster neppe en brannfakkel når jeg påstår at haremsbukser ikke blir sommerens store motehit. I fjor var det blant annet indieskjegg og nerdebriller som gjaldt. I år tror jeg It-modell og rock chick Alice Dellal blir en faktor. Eller ihvertfall frisyren hennes. For jeg har allerede sett flere Alice Dellal-kopier enn haremsbukseofre i Oslos gater.

Oslos hipsterjenter er selvsagt ikke alene om å omfavne Alice Dellals hårsveis. Cassie, som kanskje/kanskje-ikke-er-dama-til-Diddy, tok barbermaskinen fatt i vår, og på Twitter skrev hun følgende om den nye sveisen :

"Sometimes in life, you need a change. Something that displays the 'I don’t give a f—' attitude that was always present, but never showcased. Something deeper than what you thought you were capable of. And something that will shock your mother, but make her call you a ROCK STAR."

Designeren Issa har utropt Alice Dellal til en av sine muser, og under London Fashion Week gjenskapte hun den ikoniske sveisen på modellene sine ved hjelp av hårspray og hårnåler. Og med mindre man er Alice Dellal, som selvsagt var en av stjernene på catwalken under Issas visning, er det vel strengt tatt denne varianten man ikke vil angre på når høsten kommer?

The Crutch Master

Noen dager er livet bare fullstendig BLÆH. Da kan det være greit å snu blikket ut og opp fra navlen, og la seg inspirere av folk som viser fingeren til vinternettene (de tar som kjent ikke hensyn til årstidene). Bill Shannon er en sånn fyr. Som liten gutt fikk han diagnosen Calvé Legg Perthes-syndrom, og har vært bundet til krykkene siden. 

Nå er Bill Shannon kjent som "The Crutch Master". Han driver med video- og performancekunst, og har skapt seg et solid navn innen skating, hip hop- og samtidsdans. Ikke uten grunn. 

Bill Shannon løfter musikkvideo til nye høyder:  RJD2 - "Work It Out":

Bill Shannon i reklamefilm for Visa:

Kortdokumentaren "Crutch":

Kjapp hoderegning

+

=

Topp 10 ting man KAN gjøre på krykker

Det å være avhengig av krykker kan sammenlignes med det å alltid ha et femte hjul på vogna. Et punktert hjul. Men for all del; det finnes nok av ting å foreta seg. Derfor: Topp 10 ting man KAN gjøre på krykker.

10. Se alvorlig ut uten at folk tror du er sur.

9. Shoppe. Med personlig assistent.

8. Posere på røde løpere.

7. Gå med Crocs i full offentlighet.

6. Perfeksjonere trailer trash-stilen.

5. Bruke spray tan uten å rødme.

4. Gå i skyhøye hæler.

3. Gå uten BH.

2. Avlegge ed.

1. Date George Clooney.

Break a leg!

Etter tre måneder på krykker begynner jeg å føle at jeg er i et langvarig forhold. Til krykkene, altså. Bruddet i leggen er av den kompliserte arten, og det viser seg nå at jeg må opereres igjen. Jeg kan altså ikke dumpe krykkene ennå, og har i stedet laget en liste over positive og negative sider ved dette ufrivillige, men midlertidige, forholdet jeg befinner meg i.

Krykkehat:
*Folk blir helt tydelig irritert når man beveger seg langsomt og tar plass, det er som om de tar det som en personlig fornærmelse. Jeg er ikke døv eller blind, jeg hører sukkene i rulletrappen og jeg ser himlingen med øynene i trange butikker. (Kudos til de to som har reist seg for meg på trikken de siste tre månedene!)
*Det å bare kunne gå på en konsert, stikke innom en bar full av folk eller takke ja til festinvitasjoner er ikke lenger en selvfølge.
*Jeg kan ikke bruke handlekurv eller handlevogn, så det å shoppe matvarer er et lite mareritt (less is more!).
*Begynner å bli drit lei den stygge ryggsekken som har blitt min faste følgesvenn, men hvordan skulle jeg ellers fått med meg ting fra A til B?
*Først og fremst savner jeg intenst å gå, løpe, sitte på huk, hinke, klatre, det å kunne slenge meg på gresset i en park, turer i skogen, sykle, yoga, høye hæler. Savner til og med evnen til å kunne jogge, selv om jeg hater det. Jeg savner et uanstrengt sosialt liv, og jeg savner jobben og kollegene mine.


Krykkelove:
*Jeg har lært meg mer om tålmodighet de siste tre månedene enn jeg har i løpet av resten av livet.
*Intensiv boklesing er ikke lenger forbeholdt ferier og hendelsesfattige helger, bunken med leste bøker er i ferd med å nå taket.
*Små gleder blir store. Plutselig er det de bittesmå tingene som sørger for å strø glitter over hverdagen: økologisk peanøttsmør, dansk ripsgelè, eple- og mangojuice, en god balsam, bokkupp på den lokale bruktbutikken.
*Tid til refleksjon.
*Sette 100% pris på venner og et sosialt liv.
*Det å kunne bruke tid på emner som ikke er jobbrelaterte. Som for eksempel å lese matoppskrifter i time etter time.
*Først og fremst kanskje det å prelle av seg lag på lag med kynisme. Tidlig i krykkeforholdet var det en fyr som tilbød seg å bære tingene mine ned trappen på Platekompaniet. I rent sjokk og med store porsjoner vantro takket jeg bryskt nei. Det hadde jeg ikke gjort i dag.